Totalt antal sidevisningar

mandag 15. oktober 2012

13. oktober: Heimreise


Plutseleg var det to veker lange Tanzania-eventyret over for denne gong, 
og det er på tide å vende nasa heimover. 
Å reise heim frå ferie er alltid litt vemodig og litt godt på same tid. 
Dei to vekene vi har hatt her nede har vore fantastiske på alle måtar, 
og høgdepunkta har kome ramlande som perler på ei snor. 
Av episodar vi kjem til å sjå tilbake på og humre godt av i lang tid framover kunne vi ha nemnt i fleng, 
men på toppen av lista tronar likevell det

Å stå på toppen av Uhuru Peak.
Å kjøpe bind i ein afrikansk kiosk.
Å bli servert te i teltopninga for så å kunne nyte den til utsynet av ein soloppgang.
Å vakne opp sju dagar på rad til strålande sol og ei fantastisk utsikt.
Å bli servert spagetti med kjøttdeig på 4600 m.o.h (Skål for den Beate!)
Å dusje når vi kom nedatt til Marangu Hotel.
Å ta seg ei kald Kilimanjaro-øl når vi kom ned i lavlandet att.
Å bli servert q-tips i eit shotteglas av gentleman-Trond frå Årdal.
Å sosialisere seg med Årdøle.
Å sjå giraffar og flodhestar.
Å prøve seg på pruting.
(noko forøvrig både Kvakkine og Cecilie var like elendige og like lite komfortable med)
Og ikkje minst;

Å sjå engasjementet alle dokke heime har vist rundt turen vår. 
Tusen takk for at de har kika innom bloggen, 
sendt koselege meldingar både på telefonen og på Facebook 
og ikkje minst ønskt oss lykke til og tenkt på oss! 
Tusen takk, det har gleda tre Velom-hjarte i det store utland <3
I skrivande stund har bloggen runda 4112 sidevisningar, 
noko som er god medisin for skrivelysta til Kvakkine, kanskje også i tida framover. 
For det å gå på fjellet skal vi jo halde fram medJ

Kort oppsummert er dette to veker vi aldri kjem til å gløyme, men det skal likevell bli godt å kome heim. 
Cecile gledar seg til å kome heim til Emma. 
To veker utan godjenta kan bli litt i lengste laget for dei fleste. 
Kvakkine gledar seg til å kome tilbake til haust-Noreg, 
der mengda av lite hyggelege myggar som er ute etter blodet henna er betydeleg mindre enn i Tanzania. 


~ Myggstikk ~

10 stikk berre frå midt på leggen og ned på eine foten 
og godt over 40 til saman kan bli litt for mykje av det gode i varmen. 
Kvakk gledar seg til å kome tilbake til si eiga seng, sin eigen dusj MED trykk, 
drikke vatn frå springen og sleppe å ta tablettar kvar einaste morgon. 

Det er nok eit godt poeng i klisjeen «Borte bra men heime best» uansett kor klisjéaktig den er.

~ Vi følte oss trygge bak desse murane ~
~ Blir litt pikkpakk på slik ein tur ~
Reisa heim går først 5 timar med bil frå Mto Wa Mbu til Kilimanjaro International Airport. 
Derifrå går reisa vidare med fly til Doha via Dar Es Salam.
I Doha skal vi overnatte før reisa går vidare med fly til Gardermoen i morgon tidleg. 
På Gardermoen står forhåpentlegvis den gode gamle BMW’en og ventar på oss, 
klar til å frakte oss trygt siste biten heim. 
Etter det er Kilimanjaroeventyret over. 
Då er det godt ein har mange gode minne og fine bilete å sjå tilbake på.

C, K & K <3



12. oktober: Safari i Ngorongoro Krateret


Klokka åtte neste morgon var Widlock på plass, og vi var klar for meir Safari. 
Bilturen i dag var heldigvis ikkje like lang som gårsdagens, noko vi var godt nøgde med alle mann. 
Etter ein liten time var vi framme ved den tidlegare omtalte gate'en, 
og kunne levere frå oss kvitteringa for så å motta eit adgangsskjema i 3 eksemplar. 
No kunne safarien byrje. 
Før vi nådde inngangen til sjølve krateret, var det framleis igjen eit lite stykke igjen i bil. 
Ei stund byrja vi å lure på om vi hadde brukt opp absolutt all flaksen vår på Kilimanjaro-turen 
då tåka låg som ein vegg rundt oss, og sikta avgrensa seg til maks eit par meter framom vindusviskarane.


Tåka varte og den rakk, men rett før inngangen til krateret braut sola gjennom, og det klårna opp. 
Jammen flaks – då hadde vi ikkje brukt opp all flaksen vår alikavell då J

I Ngorongorokrateret var det eit yrande dyreliv, og nok ein gong må nesten bileta få tale for seg sjølve J



















~ Det gjelde å ha utstyret i orden ~ 




I 12-tida var det på tide å ete dei medbrakte lunsjboksane våre. 
Vi var komne til eit lite vatn, for øvrig med flodhestar, der det var trygt, og ikkje minst lov til å gå ut av bilen. 
Cecilie var litt skeptisk, men Winlock beroliga henne humrande med at det ikkje var noko fare. 
Etter å ha tatt dei obligatoriske turist-bileta, vore ein tur på do, 
snakka litt meir med Årdølene som også skulle ha lunsj på same stad som oss på same tid, 
fann vi fram lunsjboksane våre, og såg oss ut nokon passande steinar å ete lunsj på. 
Winlock peika advarande opp i lufta på nokre fuglar som sirkla sakte rundt lunsj-plassen. 
«They may take food from your hand!». 
Ja, ja tenkte vi. Å mate duene i parken er jo koseleg, så dette går nok bra. 
Cecilie var framleis skeptisk, og mest gira på å innta lunsjen inne i bilen, 
men Kvakk og Kvakkine fekk til slutt overtalt henne til å bli med på å nyte ein piknik i det fri. 
Lunsj-boksane vart opna, og maten var god. 
Kvakkine  pakka opp ein sirleg innpakka aluminiumsfoliepakke 
og vart godt nøgd då ho såg at inni pakken låg det eit kyllinglår. 
Med eit smil om munnen sette ho tenna i kyllinglåret og tok både ein og to bitar då det 
– SVOSJ – 
kom ein fugl stupande og prøvde å raske til seg godbiten.  
Heldigvis utan hell! 
Fuglen slo i samme slengen til Kvakkine i ansiktet før den var vekke igjen. 
Kvakkine såg litt fortmla på dei to hine før vi ganske so raskt samla saman tinga våre 
og søkte tilflukt trygt inne i bilen. 
Neste gong skal vi høyre på Cecilie med ein gong! 
Winlock humra som vanleg og bytta no ut «They may take food from your hand!» med 
«They are quite aggressive!». 
Takke seg til duer i parken seien no berre vi J 
Resten av lunsjen vart inntatt i trygge omgjevnadar inne i bilen, før vi tok ei siste safari-runde. 
I løpet av bilturen nede i krateret møtte vi og på Eugine og Katie, arti! 
Det stod framleis bra til med dei, og vi fekk fortalt at vi nådde toppen alle tre J

Etter safarien fekk Cecilie og Kvakkine overtalt Winlock til å ta ein tur innom 
ein av dei mange curio-butikkane som ligg tett i tett langs vegane. 
«Åhh, eg håpar vi får gå litt i fred!»
sukka Cecilie då vi sette første foten ut av bilen, men den gang ei. 
Fyttikatta kor utruleg travle seljarar det er på slike plassar!
 «Special price» meg her og «We’ll make a very good price JUST for you!» meg der. 
Etter å ha kika ei stund med øyrene igjen, enda vi opp med eit lite utval suvenirar 
som very-good-price-mannen skulle ha den nette sum av 364 000 skilling for. 
Det er rundt 1400NOK, og så mykje var ikkje Kvakkine og Cecilie 
villege til å gje for masseprodusert juggel, uansett kom bra kvaliteten på målinga var osv. osv. 
Etter eit forsøk på å prute, som hovudsakleg gjekk ut på å sjå oppgitt på kvarandre og føle seg 
ukomfortable, samt det å vere på veg ut døra eit par gongar, fekk vi pruta varene ned i 120 000 skilling.
Reknar med vi framleis vart godt lurt, men vi fekk no i alle fall redusert prisen ganske so bra J 
Takk og lov for faste prisar heime i Noreg, for dinna prutinga ekje noke stas!

Vel tilbake på hotellet vart det nok ein roleg kveld, med ei overraskande god agurk-suppe til middag,
pakking og tidleg til sengs. I morgon er det heimreise.

C, K & K <3

11. oktober: Avreise til Lake Manyara og ettermiddagssafari


I går skeia vi heilt ut og var ikkje i seng før klokka var halv eitt på natta! 
Slikt er nærmast for galskap å rekne med tanke på at vi stort sett har vore i seng før 20.00 siste veka,
men Årdøle er framleis trivleg selskap, og slikt kan ikkje sovast vekk. 
Men Winlock skulle vere klar for avreise til Lake Manyara National Park klokka 08.00, 
så når klokka ringde litt for tidleg, var det berre å stå opp, pakke saman pikkpakket sitt, 
riste vekk litt maur, få i oss litt frukost og setje oss i bilen. 
Turen frå Marangu til Lake Manyara strekte seg over fem klamme, varme og humpete timar i bil. 
Er det noko dei er gode på her nede, så er det å lage krappe fartsdumpar, 
køyre forbi både i tide og utide, samt det å tute for alt og ingenting. 
Men vi kom oss trygt fram og var klare for safari ut på ettermidagen ein gong.

Lake Manyara er eit veldig frodig område i kontrast til områda rundt, 
og safarien starta i eit regnskogliknande område. 
Dette var utan tvil området til bavianane.  
Vidare på turen opna landskapet seg opp og vi fekk sett mellom anna løve, elefant, sebra, 
giraff, flodhest, gnu, ulike typar antilopar, vortesvin, forskjellege fuglar og struts. 
Safari er absolutt stas, og absolutt enklast å gjengi i bilete;

























~ Baobab-tre, litt større enn ei gjennomsnittleg norsk fjellbjørk ~


Etter safarien var vi byrja å bli godt slitne,
etter langt over ein arbeidsdag i bil i den trykkande varmen, 
og tanken på eit hotellrom og noko kaldt å drikke var forlokkande. 
Winlock hadde ordna rom til oss på ein plass han sa var «quite nice» og som hadde alt vi 
trengde og der alt var inkludert til den kjekke pris av 40$ natta i telt og 60$ natta i rom. 
Kvakkine hadde gode erfaringa frå safari i Kenya, der teltduken var det einaste 
som minte om eit telt i dei telta som vart brukt som overnattingsstad den gongen. 
Telta i Masai Mara hadde nemleg innlagt vatn, flislagt bad, 
dusj, varmeflasker i sengane, straum og toalett. 
Så, supert tenkte vi, og venta spent medan Winlock snirkla seg oppetter fjellsida. 
Då vi tok av frå hovudvegen byrja vi derimot å ane uråd. 
Skiltet som viste veg til den omtalte lodgen var knapt lenger synleg mellom buskaset, 
og vegen vart smalare og smalare og meir og meir humpete. 
Vel framme i lodgen vart vi tatt varmt i mot av ein hyggeleg kar med namn Israel, 
flott kledd og veldig serviseinnstilt. 
Han forsikra seg særdeles mange gangar om vi var sikre på at vi ikkje ville ha noko kaldt 
å drikke før vi bestemte oss for om vi ville sove i telt eller i rom. 
Vi var ikkje heilt komfortable med plassen i det heile, 
og kjende vi vart uvel i magane ved tanken på å ete maten her. 
Joseph og teamet hans har enkelt og greit skjemt oss vekk i fjellheimen! 
Då vi omsider fekk sjå overnattingsalternativa, 
fekk vi bekrefta at skiltet i vegkanten ganske godt representerte standarden på lodgen, 
og etter eit lite kråketing, nøye overvåka av Israel, 
moda vi oss opp til å spørje Winlock om det ikkje var mogleg å finne 
noko som var litt meir likt standarden på Marangu Hotel. 
Winlock stakkar hadde berre prøvd å gjere oss fornøgde, 
då han trudde vi var ute etter å overnatte rimlegast mogleg, 
men vanskelege nordmenn er ikkje alltid så gode å forstå seg på. 
Etter litt om og men ordna Winlock eit 3 mannsrom til oss på Twiga Campsite and Lodge, 
til den nette sum av 200$ til saman. 
Å punge ut med 7$ ekstra per perosn for det bytet gjorde vi meir enn gjerne. 
Første gode teiknet vi såg på Twiga var at der var andre folk 
– og slikt lovar vel bra, gjer det ikkje det? 
På Twiga hadde dei hotellbar med kaldt drikke, svømmebasseng, 
internett, fine rom og myggnett over sengane. 
Vi var godt nøgde og kom fort inn i vante rutinar att med å finne senga tidleg etter ein betre middag.
Det er rart med det kor trøtte ein blir når det blir mørkt klokka 6.

(Vi såg for øvrig igjen Årdølene i ein sving tidlegare i dag. Litt komisk med tanke på at vi har køyrt over 5 timar i retning vekk frå Marangu. Men Tanzania er tydlegvis ikkje så stortJ)

C, K & K <3